Når man ikke finner en unnskyldning får man komme seg ut

Om jeg våknet av vinden eller om den bare holdt meg våken i natt skal være usagt, men jeg husker jeg tenkte at da har jeg en unnskyldning for ikke å komme meg ut med hundene i morgen. Jeg sovnet til slutt rimelig tilfreds, men som i går løyet det utover morgenen. Værspåmannen sa at det var treningslys til halv ett, her spør vi ikke om dagslys. Det er treningslys som teller. Det tok sin tid før man kom seg ut av loppekassen også.  Skiene mine sto igjen på hytta, men etter at jeg fant ut at jeg faktisk satte BC-bindinger på de gamleste skiene i fjor var det tross iherdige forsøk ingen gode unnskyldninger igjen.

Så var spørsmålet - hvilken hund skulle være med? Så lite lys som man kunne forvente var det helt klart at jeg bare kom til å ta med meg en. I etterpåklokskap vet jeg nå at jeg kunne tatt en og gått en sløyfe og byttet hund og tatt en annen sløyfe i motsatt retning. Det jeg så for meg var at dersom jeg skulle ha to måtte en gå i avsøkt terreng. Selvfølgelig kunne den ene gått ved fot, men erfaringsmessig krever det for mye konsentrasjon for min del, konsentrasjon jeg heller vil bruke på den som er i søk.

La oss oppsummere hva vi har i hundemateriale. Embla er 8 år, tidvis 8 måneder i hodet, stødig i fugl og ramper sjelden. Kan når som helst hevde seg i VK, men hun har en tendens til å gå noe stort og kan da gå seg bort i stand, slik at hun blir avsluttet fordi ingen finner henne.  Leia er 26 måneder, har dressur for AK og apportbevis. Cali er akkurat fylt to år, har apportbevis, men definitivt ikke helt dressuren for AK all den tid hun går etter noen gyldne meter for mye. Samson, Sam, Samster er uk-hund og han har dressur nok for AK på det nåværende tidspunkt, vi får se hvor lenge det varer, er en habil lystapportør.

Jeg hadde bestemt meg for å ta med meg Leia. I utgangspunktet tror jeg det er Sam og Leia som får stille i vinter. Stiller noen av de andre er det et overskuddsprosjekt. Skal Cali stille krever det også at dressuren er strammet inn et hakk eller to. Jon var veldig overrasket over at jeg valgte Leia over Cali. Jeg begrunnet det ganske enkelt med at en hund som skal stille på jaktprøve har i nuet mer å vinne på fuglekontakt enn en hund som ikke skal stille. Kynisk? Cali får mye stimuli både i form av fysisk trening og dressur.

Hvordan gikk det? Det var ikke bruk for skiene så den unnskyldningen var helt bortkastet. Skiskoene var ikke det perfekte skotøyet. Men Leia var den perfekte hund. Hun gjorde sin beste prestasjon på 100 dager. I dag gikk hun til 5 både i fart og intensitet. Hun holdt fantastisk kontakt, fant fugl og tok vare på sjansen sin. Det er alltid forbedringspotensiale, men det var en fin gjennomkjøring. Det gjør at jeg er optimisk på Leias vegne. Holder bare hormonene seg borte er hun klar for nye spennende eventyr.