Det lille ekstra

Jeg var ute og gikk med de to hundene som skal være UK-stjernene våre til høsten; Cali og Leia. Vi var egentlig ferdig med turen og hadde hatt en fin tur, men vi tok en ekstra avstikker og la inn en ekstra sløyfe for det skal ikke være formen som avgjør i høst i vårt disfavør. Det er slik for tiden at tanken på norsk derby for Leia og en potensiell 1 UK på Cali gjør at jeg i blant setter inn et ekstra gir, et gir jeg ikke har. Sam og jeg var en tur ute på Seiland som gav meg to erkjennelser som fører. Formen var elendig, og hvor godt det er å kunne gå sakte på fuglehundprøver. De mest rutinerte er de som går saktest og som lar hunden jobbe for seg og som ikke forsøker å jobbe for hunden. I alle fall skjønte vi at det er på tide å komme i form til høsten. Det er mange valper rundt oss for tiden. Det som er gledelig er at mange ferske også har fått seg valp. De har en spennende tid foran seg som kan være fylt av gleder og frustrasjoner. Et av mine problem er at jeg tidvis har hatt litt tungt for å forstå at ikke alle vil det samme som meg med sine hunder. Alle har ikke samme mål. De fleste vil ha en trivelig hund, og mange vil også ha en trivelig hund de kan jakte med, og der stopper det for mange. For meg var dette aldri et alternativ, Leia skulle være en prøvehund, men hvorfor? Den genetiske balasten skulle være grei. Det var hunder som hadde stilt gjennom generasjoner, to foreldre med 1 UK, så talentet skulle være der. Hvor langt hun kunne nå skulle være opp til ekvipasjen selv, men treningsdagboken min overlot ikke mye tid fantasien. Riktignok stoppet ambisjonene med 1 VK, det var ingen drøm om championat eller Cacit - vi var da ikke helt hodeløse. Jeg har hatt stort, kanskje størst utbytte, av å gå alene. Både i den spede begynnelse på både Leia og Cali. Samtidig har jeg vært heldig og hatt erfarne folk rundt meg som jeg kunne støtte meg på for råd og vink når jeg sto i stampe. Den største gevinsten av å gå alene er at det er all konsentrasjon til meg og hunden. Jeg blir nok mer distrahert av å gå sammen med erfarne og da særlig med Jon fordi jeg stoler på at han har kontroll på min hund også. Den største gevinsten av å gå sammen med folk er at du kan få råd og vink og obervasjoner som du ikke kunne gjort på egen hånd, men det er sårbart for unghunden. For de fleste vil jeg tro at utbyttet av å gå en del turer alene med unghunden vil gi mest igjen. Det jeg egentlig prøver å si med få ord, men bruker ganske mange ord på - er du fersk så oppsøk folk med erfaring. Spør, grav og vær interessert, det er den sikreste måten å få god hjelp på. Man kan sitte på gjerdet og tenke, men tenker man for lenge går den flotte unghundperioden forbi og da er den ofte fylt med mange frustrasjoner. Når alt kommer til alt dreier alt seg om ros, korreksjon og timing.