Veien til Kongsvold - del III av mange - sliten

Min 2. jaktprøvedag med Leia gikk Leia rimelig stort. Jeg fikk et forslag om at jeg kanskje ikke trengte å stelle så godt med henne i pausen så kanskje hun ble sliten og ville moderere seg noe. Hun fikk godt stell og modererte seg ikke spesielt. Jeg tenkte på det i dag da vi la ut på det som skulle bli den hittil lengste sykkelturen. Fordelen med å bo her oppe er at vi sjelden blir stoppet av været selv om det er en godværsdag. Vi sykler og jogger, mest sykler, for at hun skal være i toppform fysisk til Norsk Derby. Jeg tenkte i dag at kanskje kunne det være en fordel om hun ikke var i sin livs form til derby. Kanskje er det greit om hun bare har 80% form. Tja, 80% har aldri vært vårt stil. Vi gav 110% i dag og det kjennes i bena. Målet er selvfølgelig finale, selv om det bare å delta er kult, men skulle hun nå finalen er det tre harde dager på rad og da er det greit å ha fysikk til å tåle det. Hvor surt vil det ikke være om hun slutter å gå fordi jeg slurvet? Hvorfor blogger jeg om alle tipsa våre? Fordi det bare ligger hardt arbeid bak. Vi har ingen stor plan. Vi skal trene, trene og trene. Den dagen vi står på startstreken skal vi vite at i etterklokskap kunne vi sikkert gjort ett og annet annerledes, men hadde vi fått sjansen på ny hadde vi ikke gjort det. Det var vissheten vi gikk til Arctic cup med, vi så flere plasser hvor vi kunne og burde gjort ting annerledes retrospektivt, men med det man vet på det gitte tidspunktet blir det ofte slik og slik. Nå er Leia også litt sliten. Det er godt å se, jeg er nok litt smålig slik.