Du e så flink - du e verdens beste apportør - eller du blir det.

Vi vektlegger ofte korreksjon uforholdsvis masse. Det er enklere å snakke om korreksjon enn å snakke om ros. På en måte virker det som dette med korreksjon er lettere å forstå. Jeg kom nettopp inn døren sånn passe andpusten, det er ikke på grunn av sykkelturen som nærmest regna bort før i dag, men fordi jeg har hoppet opp og ned og klappet i hendene da Cali fant apportbukken i det som kan kalles hennes første ordentlige apportsøk. Det har ikke manglet på godord og godkapp verken underveis eller når hun kom inn med bukken. Dette med apporten har vært en lang reise. Vi har snart drevet på i 5 uker. Vi er ved et definitivt gjennombrudd og mestringen virker å være topp - helt til neste sted. Tror vi må kose oss med å utvikle søket noen dager.

I dag er det 22. Juli og ett år siden så mye forandret seg. Det er tid for refleksjon, og jeg har selvfølgelig stilt meg spørsmålet om det er riktig å bruke så mye tid og ressurser på hund. Man kunne gjort noe som gagnet mer i verdensmålestokk. Samtidig tror jeg jobbingen med hundene gjør meg bedre. Den gjør meg mer målbevisst på hvordan jeg bruker tiden min, på hvordan jeg opptrer, og totalt sett bruker jeg mindre tid på bagateller. Jeg tror ikke jeg hadde kunne gitt spesielt mye mer av meg selv, om jeg brukte adskillig mindre tid på hund. Vi fyller alle vår rolle i verden, jeg lever godt opp til Crazy dog woman.