1+1=?

Det er litt dårlig vær. Værmeldingen hadde i tillegg anført med skrift at man kunne regne med mye regn, det har blitt en del regn, men vi hadde vel trodd på mer. Det har derfor blitt litt lite trening, vi er enda der at vi driver med litt godværstrening, men når vi kommer i August blir det nok slutt på det. Været må vi bruke konstruktivt så det har vi brukt på å lese igjennom lista av premierte engelsk settere i 2011 for å lete etter avlspartner til Leia. Vi ble ikke spesielt mye klokere.

Jeg synes dette med avl er vanskelig. Man har mange motiver for å parre tispa si, men jeg har som sagt veldig få. Jeg vil sette Leia i avl i alle fall en gang i hennes liv, vi har landet på at 2013 kan passe godt i forhold til de andre planene vi har med hundeholdet. Det er også hensiktsmessig med tanke på om man skal prøve henne flere ganger i avl. Vi vil skape noe som er artig og spennende og holde på med og som vil gi eierene mange gleder.

Da min tremenning skulle skaffe seg sin første hund var jeg litt oppgitt fordi de ikke hadde satt seg ned for å granske linjer da Jon presisterte at er de først på jakt etter en bra familiehund og deretter en god jakthund er det kanskje helt greit med ikke topp jaktlyst. Jeg har grunnet en del på det - jeg har som mange andre ganger gitt han rett når jeg har tenkt lenge nok.

I miljøet har det vært en del fokus på å lage noe som alle kan få til. Hvem er alle? Jeg tror ikke på at dette med fuglehund er spesielt lett. Noen er meget lettdresserte, og for det meste ferdig fra fødselen. Noen trenger å slipes. Det er ingen hemmelighet at det er slipt en del på Leia, men det er slipt fordi hun har tålt det. De som har drevet på en stund sier at det verste er ikke å slipe, det verste er å skjøte på der talentet mangler. Det skal være en tilnærmet umulig oppgave. Jeg tror de flinkeste kan lage diamanter ut av lite, men det som viser hvor bra det er, er når ikke fullt så flinke får fram diamantene. De aller fleste skal svette med sine fuglehunder og det synes jeg er rimelig. De skal lære om ros og korreksjon, og ikke minst viktigheten av timing. Fuglehund er vanskelig og enkelt på samme tid. Det er lett og umulig på samme tid.

I forhold til Leia er det flere veier i gå. Det ene er å parre henne med en hund som går enda større og som det er enda mer trøkk i. Det er tvilsomt at 1 +1 skulle bli to i dette tilfellet. Spørsmålet er om Leia trenger mer trøkk. I tilfelle man velger denne veien bør det være andre tungtveiende argumenter for å velge denne løsningen og svaret ligger her i gemytt og nerver. Fører det avlen videre?

Det andre er å parre henne med en ganske lik hund. Igjen kan det bli spennende å se hva resultatet blir. Leia er en god prøvehund så det vil vel si å parre henne med en annen god prøvehund. Jeg vil tro at det vil kunne gi artige avkom. I dette tilfellet også vil gemytt, nerver, helse og de jaktlige egenskapene bli vektlagt. Fører det avlen videre?

Det tredje er å parre henne med en hund som går mindre, er mindre selvstendig og som kanskje finner mindre fugl. Man vil nok forvente mer hunder for hvermansen i en slik kombinasjon. Vil dette bli hunder hvor man må skjøyte? Fører det avlen videre?

Hva er målet med disse avkommene? Leia fikk sin første premie i unghundklasse og sin første førstepremie 1 år og 1 uke gammel. Det er absolutt de som har fått premie tidligere, hun er i den sammenheng ingen vidunderbarn. Det som er paradokset er hennes matmors fullstendige mangel på bakkekontakt. Hvor skuffet var jeg ikke da jeg innså at det ikke ble alle de jaktprøvene den første høsten som jeg hadde drømt om. Jeg hadde lagt opp en ganske så ambisiøs terminliste som det ble ingenting av. Det er navnet på bloggen - veien blir til mens... Det er ikke et mål at avkommene til Leia skal premieres ett år gammel. Det er et mål at eierene skal kose seg med sine hunder, ha gode jaktlige situasjoner, digge hundene sine og stolt stille dem på jaktprøve før eller senere. Fordi det er det beste objektive målet på hvordan vi lyktes i å skape koselige familiehunder og gode jaktmaskiner.