Avl - haster det slik? God dag mann økseskaft

Jeg har det svart på hvitt - jeg har sagt at Leia er en hund det ikke nødvendigvis må avles på. Det jeg mener med det er at en hver engelsk setter med fire ben og hale ikke trenger å ha etterkommere. Jeg ble utfordret på dette og etter det ble jeg veldig mye mer giret på avl. Leia er etter mitt skjønn noe av det beste rasen har å fremby på mange måter - takk til oppdretter - en meget god jobb der. Noe av det beste en rase har å fremby bør settes i avl. Avlsambisjonen er ganske liten, videreutvikling av rasen, men når man har noe av det bedre innen rasen og målet med avl er videreutvikling. Da har jeg tro på at det blir bra. Målet er selvfølgelig å komplementere Leia, men også ivareta de gode egenskapene hennes. Jeg synes engelsk settere er fantastiske familiehunder og godt gemytt skal belønnes. Likevel er det en gang slik at vi har Leia fordi hun er en jakthund. Man kommer derfor ikke bort fra de jaktlige egenskapene. Vi avler for å få fram moroa i hundeholdet. Jeg har også sagt, muligens ikke her, at Leia skal få noen år til på baken. Den årvåkne leser vil si at her har det skjedd en endring. Det er en fordel med å avle tidlig på en tispe - det er muligheten til å se hvordan avkommene gjør det med tanke på å kjøre evt. nye kull. Nå er i utgangspunktet avlsaambisjonen min beskjeden og jeg føler nok at har jeg hatt et kull har jeg på mange måter oppfylt forpliktelsen i forhold til rasen. Når man har gått fra "tja, må man avle?" til "ja, dette skal vi" så skal man selvfølgelig også være åpen for at mer kan skje. Når vi nå tenker at et kull kan se dagens lys i 2013 er det mange ytre omstendigheter og flokkdynamikk som er grunnen til det. Leia blir på en måte dratt inn i planene vi har for oss selv og de andre hundene. Jeg tror Leia setter større pris på å være på jakt og trene enn å henge i en valpekasse, mulig at mitt tidvis svake egne biologiske instinkt - gjør at jeg overfører mine følelser til henne, men jeg tror også at hun kan synes at det er stas. Leia er prinsessen. Hun er verdens triveligste hund. Hun digger å kose. Hun liker å leke. Hun er full av fart i kroppen. Hun har en viltfinnerevne vi er fornøyd med. Hun har en god og villig reis. Jeg har sett større jagebegjær enn hennes, det må jeg forsåvidt innrømme, men poenget er jo ikke å flekke rypa til neste fjell. Hun har en god psyke og viktigere enn alt er at hun har tålt den veien vi har gått sammen. Hvor ville jeg vært uten hjelp. Uten hjelp i det hele og det store hadde jeg ingen forutsetninger for å få det til. Rypejakt og meg hadde en helt klar akademisk tilnærming. Hadde jeg fått det til. Ja, jeg er sikker på at jeg hadde fått det til, men jeg er sikker på at Leia ikke ville vunnet Arctic cup. Jeg er ikke sikker på at hun hadde vært på vei til Kongsvold. Jeg tror veien kunne ha blitt utrolig mye lengere. Vi avler for at jegere skal ha trivelige hunder å ha med seg på jakt, og så kan det gjerne være litt moro. Jeg har jobbet, men jeg ville jobbet med hvilken som helst hund - man må ofte det når ambisjonen er større enn forstand og erfaring ikke er til stede. Oppdretter sa tidlig at Leia er en hund for store opplevelser, det er en ting jeg vil at valpene også skal ha.