Disse sosiale medier

Jeg var relativt sen i kullet mitt på facebook, og etter det har jeg vært mer eller mindre aktiv. Jeg har brukt mail i over halve livet. Jeg har blogget i noen få år. Lurer jeg på noe hender det ofte at jeg googler det. Jeg bruker mulighetene internett gir, i alle fall noen av dem. Internett gir store muligheter når det kommer til hund; både sjansen å bygge image og bryte ned, og i alle fall bryte ned andres. Det går en slags PRA-nevrose i engelsk setter miljøet blant noen, og jeg har brukt mye spalteplass på dette primært fordi jeg har avlsambisjoner på Leia. Det ble spurt om hvilken hund fra kjente Finnmarkslinjer som var bærer og i et ubetenksomt øyeblikk la jeg ut hvilken hund som var involvert, minutter senere var jeg og fjernet det. Listene finner man på nesk.no med litt leting, og om folk har lyst å legge ut styrker og svakheter med egne hunder er det helt greit, jeg trenger ikke å bidra til det. Det ble ganske umiddelbart tilføyd av noen andre så det er ikke som om ikke folket skal opplyses. Burde det være enkle kjøreregler for dette? Kun positiv omtale om andres hunder, og evt nøytral og negativ omtale får eierene stå for selv om det skulle være nødvendig. Etter å ha surfet enda litt til har jeg ytterligere kommet fram til at jeg har rett i at hele PRA-greia er sterkt overdrevet. Sykdommen er snikende, ikke-kurabel, men på ingen måte så inavlidiserende som CL også populært kalt hjernesvinn. Skal man overføre det til noe mennesker generelt kan relatere til kunne vi sikkert sammenlignet det med grå stær. Man får det i godt voksen alder, det er snikende, og de fleste lever fullverdige liv tross alt. Det er ikke bare hundenes helse man kan legge ut på facebook, og man vet aldri når en betraktning blir brukt mot deg. Den ferske eieren som feks plages med reisen spør rutinerte folk om råd, skulle denne hunden senere gjøre det bra og andre vurderer den i avl er det alltid noen som vil huske, at nei, det var en dårlig reiser. Vi får derfor tenke oss om. Sier jeg, som har blottlagt Leias hundeliv her inne. Hvorfor? Fordi jeg plagdes og ville fortelle en helt ordinær historie om en helt ordinær hund, men det ble ingen ordinær historie, det kan det ikke bli når man har flokkens beste engelsk setter.