PRA-Dagen

Nå er dagen kommet. Leia skal til veterinær og ta sin blodprøve for å finne ut hvor hun ligger i PRA-landskapet. Legen i meg gruer seg veldig og er relativt betenkt. Jeg har som jeg har sagt før en frisk hund, og i verste fall vil vi få vite at hun har begge anleggene og da kan man jo sette seg ned å vente på at hun blir syk. I middels fall er hun bærer og i beste fall er hun fri. Hvor mange av rasen som er bærere er vel inntil vi faktisk har testet store deler av populasjonen ren synsing. Sykdommen virker ikke veldig utbredt og jeg innrømmer at jeg tenker i blant at dette gjør vi fordi vi har muligheten til det. På den andre siden kan man spørre seg om man skal la være å gripe de mulighetene som er. Det vi gjør er jo også en slags screening. For å gjøre en screening nyttig skal man kunne behandle dette. PRA kan ikke behandles. Det kan forsåvidt avles ut med bare å benytte ikke-bærere i avl, men det kommer ikke til å skje - CL er et godt eksempel på det. Vi fortsetter å bruke dyrene i avl fordi de jaktlige egenskapene til disse dyrene er for dyrebare for oss, tja kanskje er vi noe emosjonelt knyttet til dyrene i tillegg. En ting man kan relatere det til er genetisk kreft. Noen kreftformer er sterkt arvbare og gener er identifisert. Noen velger å la seg teste fordi de vil vite, andre lar være fordi de lever godt med sin uvitenhet. Jeg hadde levd godt med uvitenheten for Leia sin del, jeg vet ikke hvor godt jeg hadde levd med den for evt. avkom. Vi tar i alle fall blodprøven og håper hannhundeiere også gjør det, for det det må være konsensus om er at vi ikke bør parre to bærere.