Med fire hunder er det aldri kjedelig

Den største forskjellen er definitivt å gå fra null hund til en hund. Plutselig blir dagene lagt opp på en helt ny måte. Det er noen man må ta hensyn til i all langtidsplanlegging og i mye av korttidsplanleggingen. Det er noen som er der enten man er på topp eller på bunn. Det er mange gleder og noen skuffelser. Alt dette sier man ja til når man sier ja til hund. Når man sier ja til to hunder - den overgangen var ikke så veldig stor. Det var mest kos. Hundene hadde selskap i hverandre. Det var kos å se hvordan den gamle var tålmodig med den lille pirajaen. Fra to til tre. Tja, det var litt juks da det var en unghund som kom. Man slapp liksom valpetiden. Tidvis var tre litt mye. I ettertid innrømmer jeg at tre krever noe bedre planlegging spesielt av felttreningsbiten. Fra tre til fire - man tror kanskje at det ikke er så stor overgang. På ingen måte, denne overgangen var vel så stor som den fra 0 til en. Med fire hunder har man det priviligiet at man alltid har en hund å jobbe med. Med fire hunder er det ofte litt styr å holde rede på alle. Det er dog en utrolig tilfredsstillelse når alle fire slapper av på terassen uten å være spesielt slitne eller utladet, de bare gjør det fordi de er en del av flokken. Anbefaler jeg fire hunder? På ingen måte. Hver og en må kjenne på hva de vil selv. Jeg ville ikke byttet ut en eneste en av de fire for de fyller hver og en sin funksjon, men som jeg sa her om dagen - hvorfor kunne vi ikke ha fått en eneste "normal" hund. De har hver enkelt sitt særpreg og det er det som gjør det så spennende - og finnes egentlig den "normale" hund? Men å si at båndtvangen er en kjedelig periode, det er å trekke det langt, i alle fall når man har fire hunder i hus.