Vi diskuterte det så vidt i bilen i dag. Oppkjøringen til Arctic cup var på mange måter annerledes og mer målrettet. Ikke var vi heftet med løpetid. Det skjedde mindre rundt oss av andre ting som krevde oppmerksomhet. Fokus var mer eller mindre på prøven i flere måneder forut for selve ilddåpen. Dessuten hadde vi mer fugl å trene på.
Nå er vi i beste fall ute av kurs. Det har blitt mindre trening enn vi så for oss. Det er mindre fugl enn vi håpet på. Vi er fornøyde med at vi begynte trene opp fysikken tidlig i sommer ettersom det har blitt mindre fysisk fostring grunnet løpetiden. Leia har vært høyløpsk og riktig morsom å betrakte.
Det er fortsatt derby som er det store målet denne høsten, så har vi en AK-debut i bakhodet. Men det er dette som som tanken: veien blir til mens vi lunter.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar