Dess mer man lærer, dess mindre "kan" man

Jeg leste ferdig hundekjøringsbladet mitt i går og kom over et gullkorn hvor essensen var at dess mer man "lærte", dess flere fenomener kom man over som man ikke forsto. Det var selvsagt på en mye smartere måte enn jeg husker nå, men jeg grunnet en del på det. Jeg kan nok mindre nå enn jeg noen gang har kunnet og samtidig har jeg erfart veldig mye. Jeg har sett utrolig dyktige folk i aksjon, jeg har snakket mye med disse og fått mange innspill, og jeg har aldri skjønt mindre.

Rett skal være rett, jeg har mine tanker om hva som virker og hva som ikke virker, så har jeg også skjønt at det finnes mange veier til Rom selv om noen av de er helt uforståelige for meg.

Det jeg synes å ha skjønt er at man må gjøre det enkelt for seg selv og hunden. Cali er en hund som ikke vet om noe som er mer stas enn å være sammen med meg og aller helst kose, det å springe løs er heller ikke å forakte. Klarer jeg å kommunisere klart hva jeg vil når hun springer løs? Jeg burde tatt video av meg selv i går, men når jeg tenker etter vet jeg hva som "gikk galt" på tross av det meste gikk rett. Hvor ble det av rosen? Når en hund gjør rett kan man angripe det på to måter. Man kan gjøre ingenting å tenke at hunden blir ikke korrigert og at det er ros i seg selv, eller man kan kommunisere at der gjorde du det riktige. Hva vil hunden forstå mest av? Hunden vil selvfølgelig forstå mest av at den blir korrigert når den gjør galt og får ros når den gjør rett. Er vi flinke til det? Jeg vet at jeg har en lang vei å gå.

Jeg har fått jobbe tett med mange forskjellige hunder og ulike hundetyper enn mange andre over samme tidsrom og det bidrar til undringen. Vi har flotte hunder, men de er veldig forskjellige, og er det en ting som jeg har lært er det at du må lese den hunden man til enhver tid har mellom fingrene, det krever noe som ikke står eksplisitt i bøkene.