Jeg fikk et takkekort hvor det ble satt en ny standard. Jeg ble takket for nesten like god omsorg som jeg ville gitt Leia, og det var et kompliment. Det er vel noe i det. Ferien i år er lagt opp etter hva som er best for Leia og de andre hundene, ferien i fjor var lagt opp rundt å få Leia i fugl og få felt fugl for Leia. Den store utgiftsposten i år på feriebudsjettet er Leia og Calis lavlandstrening. Man kan absolutt bli hundegal. Vi bruker veldig mye tid med hundene, er det nødvendig å bruke så mye tid sammen med hundene? Det er det sikkert ikke, men de er en del av familien. Samtidig forsøker vi å være så bevisste som mulig hva vi gjør i den tiden vi tilbringer med dem.
Jeg har for det meste konsentrert meg om Cali. Vi har trent mye alene som vi ble oppfordret til. Her om dagen så Jon oss på avstand. Han gjorde en observasjon, jeg kommuniserte for mye med henne uten å ha øyekontakt. Det er dette som er luksusen, sjansen til å trene alene samtidig som man får observasjon og tips til hva man kan gjøre annerledes. Vi har blitt mer bevist etter det. Cali trenger fugl så vi gleder oss til båndtvangen blir opphevet.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar