Jeg kjenner meg litt igjen i Leia. Hun ligger der med løpetiden, lurer på hva som traff henne, og er ikke helt seg selv. Nok menneskeliggjøring for i dag.
Jeg er kommet over skuffelsen over at løpetiden kom noen måneder for tidlig. Nå ser vi fremover. Skulle intervallet holde seg kan det blir en ny arctic cup vinner, og det ville jo vært spennende. En annen fordel er at hun får gå nesten en hel vintersesong til. Jeg er jo ikke snauere enn at jeg håper på en 1 AK, men den som lever får se. Det var dette med ambisjonene, de er kanskje små på egne vegne men de er der på vegne av Leia. Så får vi se om det blir vårvalper, i tilfelle kan det bli en morsom sommer.
En liten anekdote. I går kveld fikk jeg en melding. "Hvor er du" Svar "Jeg trener hund". Jeg tenkte at det var både trist og fint samtidig. Jeg hadde en flott kveld, men når man ærlig svarer at man trener hund en lørdags kveld da er man crazy dog woman - hverken mer eller mindre.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar