Det er vanskelig

Første jaktprøve gikk uten oss. Det var intet annet enn surt, men når man har valgt tisper er det mye man ikke rår over selv. Totalt sett ville jeg ikke valgt bort noen.

Det er flere flinke hunder i nærmiljøet og det er morsomt at Toppen til daglig kalt Felix som er jevngammel med Cali og Leia fikk sin etterlengtede premie.

Likevel ønsker jeg å blogge om at det er vanskelig, jeg har gjort det før og jeg kommer til å gjøre det igjen. Det er vanskelig å få premie. De fleste av oss kommer gang på gang fra en jaktprøve uten premie. Blant de som får premie får noen 1. premie og andre får ikke første premie. Det er noen igjen som får det til å se irriterende lett ut, og jeg blir aldri helt klok på om det er hunden som er bra eller om det er føreren som er bra, men det er vel ekvipasjen. Fuglehund er så til de grader et samarbeid.

Det snakkes mye om at det er flott å skaffe seg erfaring allerede når hunden går i UK fordi kravene er mindre. Det er gøy å gå i UK, det er gøy å se disse tidvis halvdresserte røverene hvor noen har våknet til og andre ikke har det. Det er mye mer alvor med en gang hunden bikker 2 år. Da er det ikke lov å gå etter. Det er ikke lov å støkke og ikke respektere støkken. Jon har vært veldig nøye med dette med Leia lenge. man skal sitte på støkk. Jeg derimot har vel vært mer lykkelig om hunden sitter i fuglesituasjonen og har vel tidvis sett det som en umulighet at hunden sitter på støkk 200 m ute, men det må altså være mulig dersom man skal hevde seg etter fylte to.

Er det kanskje dette som gjør en barnestjerne, det at kravene til hunden endres over natten fra 1 år 11 måneder og 29 dager til 2 år så er det natt og dag? Vi tenker litt på det så jeg strammer inn Cali. Målet er da følgelig å sitte på støkk 200 m ute.

Vi har meldt oss på flere prøver utover høsten, men jeg er litt usikker på om Cali får noen derbybillett. Hun får det ikke om vi ikke trener. Vi trener og trener, så får vi se om vi når målene. Uten mål, ingen plan. Så da skynder vi oss langsomt.