"Jeg heter Leia. Jeg er 9 måneder. Jeg drar min eier fra vettet. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Jeg er meg selv. Jeg er veldig glad i eieren min, men liker å gjøre som jeg selv vil. I alle fall glemmer jeg etter en stund hva jeg ble fortalt." Jeg er sikker på at Leias selvbiografi ville startet slik. Det er nettopp dette - Leias manglende evne til å huske evt etterleve hva som ble fortalt som har vært gjenstand for frustrasjoner denne første ferieuken. Leiajenta mi som jeg tidvis lurte på om var litt myk og burde tas på med silkehansker for meg til å rive meg i håret og jeg vet snart ikke hva jeg skal ta meg til, men hun er en fantastisk hund. Jeg ser potensiale i alle fall for hunden...
Jeg kjenner jeg er i tankeboksen med tanke på strategien resten av sommeren... Usikker, usikker, usikker. Leia er i alle fall mye hund, men det er vel slik det blir når man kaller opp hunden etter barndommens store idol - krigerprinsessen. Mon tro hva det blir i marken?
Jaktprøvetreningen fortsetter. Denne helgen har hun tilbrakt ca 20 timer i bil. Hun har klart opp i 5 timer sammenhengende uten å bli bilsyk. Vi har vel knekket koden til bilsykheten. Den heter å hvile i bil.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar