Det er hardt å vokse til noen ganger.

Leia ligger og slapper av med bena mine. Det var vel slik vi startet vår felles karriere også. Passivitetstrening, passivitetstrening og atter passivitet. I ettertid har det også blitt mengder med aktivitet. Jeg lar meg stadig overraske hva som bor i den hunden. Hun er et oppkomme av energi og ikke minst har hun en glede som enhver må misunne henne. En herlig hund.

Men nå er vi altså tilbake der alt startet. Målet denne måneden er å stramme inn dressur og lederskap noe vi håper skal få en god avslutning når ekvipasjen Nina og Leia setter kursen for Nordreisa i slutten av måneden. Vi håper å få festet en del til film slik at vi kan analysere det hele i ettertid. Litt eksentrisk må man få være. Leia er flink i sitt og har startet med sitt på fløyte. Jeg er noe mer skeptisk til innkalling.

Ser at min største utfordring er å bare gi en kommando - og kreve lydighet mot den. Det er rart det, at det er sjelden hunden som trenger å endre seg. Det er som regel eieren som må endre adferd. Merkelige greier.

Jeg skulle ønske meg hakket bedre øyekontakt når vi bare er ute og går tur, men verden er så stor og det er så mye som må studeres. Det er hardt å vokse til når man er liten, men tøff som lille prinsesse Leia