Det som gjør hundetrening så utrolig vanskelig er behovet er at det krever - det krever at man er på tå hev, klar til å gripe inn.
Leia skal få treffe den ultimate provokasjon til høsten - nemlig rypene. Før det har vi planlagt surrogatprovokasjon i Nordreisa. Det er viktig at hun lærer at lovene vi drar opp er allmenngyldige. De gjelder i hagen. De gjelder på fjellet generelt og de gjelder på jakt.
Konsekvens, konsekvens, konsekvens og det er vanskelig, vanskelig, vanskelig.
Leia gir mer gleder enn fortvilelser. Mye på grunn av hennes vinnende vesen. Så er det dette at vi har et hjerte for hverandre. Jeg ser på Leia at vi er en form for symbiose. Det er få ting som er bedre enn å krølle seg sammen med hunden sin. En dag skal hun nok få sove i soveposen min.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar