På apporten skal jakthunden kjennes - Embla I salute you

Det er mange måter å få erfaring på. Jeg har vært så heldig å bli kjent med mange ulike hundetyper på nært hold på kort tid. I dag har trent tre av disse i apport. Egentlig var det de ferske AK-hundene som skulle trene, men når jeg tok ut alle for lufting la jeg merke til at Embla bare var opptatt av den relativt ferske fuglelukten. Så jeg tok inn de andre og la ut apporten for Embla.  Gammelhunden Emblas utrettelige apportsøk var og er av en slik karakter at man blir stående å smile. Bedre jaktkamerat finnes ikke. Unghundene gjør så godt de kan, men de kan ikke slå Embla i sin målrettethet og lyst. Embla girer seg opp så hun blir rent andpusten og hun sparer seg ikke. Det er ingen som er i nærheten av å komme opp mot henne. Gleden gjør at man blar i den mentale minneboken.

Embla som var den første hunden jeg felte fugl for. Vi befant oss i det som på folkemunne heter "Det grønne helvete", navnet er ganske beskrivende for det er rimelig tett. Det hadde vært andre sjanser den høsten, men sjansene var ikke slik i bøkene og til tross for oppfordringer fikk jeg ikke løst skudd før steggen gikk opp denne gangen. Steggen gikk ned som den gikk opp, men hvor? Embla ble sendt ut i apportsøk og hun jobbet som i dag utrettelig til hun kunne presentere fugl. Da hadde hun forsert en bekk og litt til. Vi hadde aldri funnet den fuglen uten Embla, det er jeg sikker på.

Apporten har vært i fokus i år da det på fuglehundtinget ble bestemt at det ikke lenger skal utføres apport på skogsfuglprøver. Samtidig er det krefter som mener at apport bør ligge til grunn for enhver premie på jaktprøve og som et minste krav apportbevis. Apporten er kanskje den mest krevende øvelsen en fuglehund og hans eier er igjennom. På landstreffet til Bretonklubben for snart 14 dager siden var det tre Bekkaurenhunder i finalen. I en rimelig vanskelig apportkonkurranse gjorde kennelens hunder det ganske bra. Vi snakket om at dette sier noe om dresserbarhet og styrken av tvangsapport.

Monner en rype i fryseren? Nei, det blir mest som delikatesse og det blir kanskje noen middager i året. Det betyr på ingen måte at man ikke skal ha respekt for viltet. Det er bare gjennom respekt for viltet vi egentlig kan rettferdiggjøre jakten. Hadde det vært en katastrofe om rypen hadde blitt liggende igjen i det grønne? På ingen måte, men gleden over å ha felt ville ikke vært i nærheten av den samme om vi ikke hadde fått fuglen med. Vi vil og skal drive human jakt. Ikke minst skal vi finne dyret om vi skadeskyter. Det er et krav på storvilt, det vil nok aldri bli krav på småvilt, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre vårt beste.

I dag sto jeg igjen med følelsen at på apporten skal en jakthund kjennes, og i kveld er en ting sikkert - det var Embla som sto øverst på pallen. Embla I salute you.