Da jeg dro ytterligere nordover var det med en såkalt 5-årsplan. Tankegangen var sosialisme på sitt beste og litt eventyrlyst. Vi får se mye av staten i dette landet, riktignok betaler vi en del skatt, men jeg ønsket å gi noe tilbake ved å jobbe i et av fylkene med dårligst legedekning. Så det ble Hammerfest og jeg så for meg enten kirurgi eller en mindre plass på sikt, det ble ingen av delene.
Sommertid i Finnmark er kanskje ikke det som virkelig får fram sommerfølelsen hos mange, men sommertid er også tidvis en trist tid. Det er tiden hvor vi ser mange av våre venner pakke sekken og dra mot nye eventyr. Tidvis er sommeren også tiden hvor nye kommer til, men det er en gang sånn at det er flere som har flyttet enn som har kommet til. Særlig i år har jeg merket savnet av at man blir igjen. Det er ingen av de som jeg var i turnus samtidig med som er igjen i Hammerfest, en i Alta, men det er alt.
Klart man har tenkt på å dra sørover, men det har aldri blitt til.
Hva er planen videre? Nå når 5-årsplanen er over er vel planen å ikke ha en plan. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en fuglehundentusiast, men akkurat nå er det et viktig lodd på vektskålen. Mottoet for tiden er at man vet hva man har, men ikke hva man får.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar