Hundehviskeren Cæsar Millan? Vi har Gerd Søderholm

For den som leser dette innrømmer jeg at det er skrevet i en viss eufori, men den er mindre enn den var i går da jeg bare gikk rundt og smilte.

For de som ikke har vært med oss så lenge vil jeg bare fortelle at min evne til å tenke hund er tilnærmet grenseløs og min vilje til å bruke penger på hunden(e) overstiger også en del andre hundeeiere. Konklusjonen er at jeg har hatt et kort, intenst og innholdsrikt hundeliv. Men jeg har i løpet av siste året gått en slags ørkenvandring uten nødvendigvis å komme videre.

Jeg så på facebook at en annen meget erfaren hundekvinne som jeg har stor respekt for hadde gått på kurs hos en annen hundekvinne, Gerd Søderholm og hatt stort utbytte. Jeg ble rett og slett inspirert så jeg sendte en mail for å høre om kursmuligheter og undre over alle undre, Gerd ville komme til oss om vi fikk nok hunder. Målet for kurset var å få en bedre jakthund og momentet alle fuglehunder må kunne og som er så vanskelig for de fleste av oss er "ro i oppflukt".

Gerd traff jeg første gang da hun passet hund for meg på alta hunde og kattehotell som hun driver. Det som imponerte meg med Gerd og hennes mann Are var at de alltid kunne fortelle noe nytt om hunden. Man fikk inntrykk av at hun kjente hunden, den var ikke bare der. Senere visste Gerd bort noen triks og selvfølgelig ble jeg imponert. Jeg har alltid varmt anbefalt hunde og kattehotellet deres.

Lang historie kort, vi fikk akkurat nok hunder til at det ble kurs og jeg var spent. Jeg kjente et visst ansvar for at dette ble så bra som jeg trodde, en av ekvipasjene følte jeg at jeg hadde mast med. Så var det en annen ting som var utrolig spennende, de fleste hundene og eierne visste jeg ikke hvem var.

Dagen opprant og Gerd loste oss gjennom en del teori hvor jeg vil oppsummere det viktigste som "man må plukke litt her og der og finne ut hva som passer en selv" "lederskap må fortjenes". Gerd er en realistisk kvinne og lovet oss ikke ferdige hunder, men hun lovet oss verktøy vi kunne jobbe videre med.

Deretter har vi hatt to dager med beinhard trening for firbeinte og tobeinte. De firbeinte er nok ikke vant til og trene så mye dressur gjennom en dag, men de fikk gode og velfortjente pauser. De tobeinte - ja jeg kan si for egen del - jeg har aldri blitt mer utfordret på det jeg gjør og hvorfor? Så fikk jeg gode tips til hvordan jeg kunne gjøre det om jeg ønsket å ta til meg tipsene. Gerd sto på, så hver enkelt ekvipasje, og hun gjorde det vi kanskje har litt vanskelig for - hun bød på seg selv i møte med oss og i møte med hunden. Jeg bruker å si at lakmustesten på en god dressør er at du selv får lyst å gjøre som dressøren vil når du ser på - og Gerd er så absolutt på dette nivået.

Forskjellen på hunden min var utrolig. Gerd hjalp meg til å løse noe ingen andre har klart på over to år. Det er ikke å ta munnen for full og si at det ble utført mirakler i helgen. Ingenting er vanskeligere enn å forandre seg selv, men det var flere personlighetsforandringer ute og gikk og det var flere hunder som endret adferd og alle ekvipasjene hadde stor fremgang. Jeg kjenner meg ganske sikker på at alle fikk nye verktøy i kista.  Personlig fikk jeg beskjed om å være tydeligere slik at hunden forstår hva jeg formidler, og jeg jobbet med meg selv og hunden forsto.

En meget god bok som dessverre ikke er i handelen lenger heter "Den glade fuglehund" - og ikke minst var det glade hunder vi jobbet med. Gerd snakket også litt om fuglehundmiljøets dårlig rykte for hard dressur, og jeg innrømmer at Gerds milde bestemte måte passer meg ganske bra.

Utfordringen blir å jobbe minst like godt nå som Gerd ikke er her og man kan få konstante tilbakemeldinger, men jeg gleder meg til å jobbe videre med verktøyene mine. Hundehviskeren på tv utfører mirakler på kort tid, men hadde noen hatt video av helgen ville man påpekt akkurat hva jeg har hevdet over - det foregikk mirakler i helgen - men kanskje først og fremst på eiersiden. Takk Gerd!
'