fredag 14. juni 2013

Hvor kan vi gå med avlen?

Hva er målet med avlen? Jeg har lansert et parringsforslag som har møtt en del motbør. Noen mener at det blir for rått, det blir for vanskelig, og jeg har møtt argumentet at det er ingenting for førstegangseieren. Så ser jeg en unghund på jaktprøve fra den samme hannhunden som jeg tenkte på og som har en førstegangseier som er strålende fornøyd med sin hund og absolutt anbefaler lignende hunder til førstegangseiere. Vær så god bli sprø.

La en ting være klart. Den som avler må få lov å avle etter egen preferanse. Man må kjenne seg selv og vite hva man selv er ute etter og så må man kunne avle etter det, man skal ikke drive å avle for alle eventualiteter det aldri blir noe av. Avler man på noe man selv ikke liker da er man ille ute.

En venn av oss kjørte et kull og sa rett ut at han forventet noe rått fordi det var slik han ville ha det, og at det ikke nødvendigvis var et poeng at alle skulle kunne lykkes med den hunden. Det er da det er så viktig at man er ærlig ovenfor seg selv og valpekjøpere om at dette var det jeg ville ha, dette er det jeg forventer, og slik bør man angripe det.

Avl er ingen enkel matte. 1+1 blir ikke nødvendigvis 2. Uansett hvor meritterte foreldrene er og uansett hvor flink man er med plassering av valp er det ingen garanti for at hundene blir dokumentert. Dette med alle de udokumenterte gjør jakten etter den perfekte hannhund så vanskelig. Man ser og ser og forkaster og forkaster. Så kan man diskutere om det er en fordel med en stor eller liten rase. Avlsmaterialet på engelsk setter er for så vidt stort, men det er ser ut til at det drives mer matadoravl enn på bretonsiden. Mange ivrige bretonfolk importerer hunder og sæd for å få størst mulig genetisk variasjon på en allerede liten rase.

Jeg opplever det som enklere å finne bretonhann enn å finne engelsk setterhann. Vi får se hva tiden gir, kanskje dukker det opp noe på fjellet som man bare ikke kan la gå fra seg.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar