Et skritt fram og et til siden

På kurset i helgen sa Gerd at gode dansere ble gode dressører. Jeg er en elendig danser, men man gir seg ikke av den grunn, så vi trener videre.

Vi har trent en del siden helgen og på mandag hadde jeg veldig lyst å vise framgangen på Leia til Jon. Så han sto i skjul og så på hva vi hadde gjort og jeg var riktig så fornøyd med Leia, og ikke minst var jeg fornøyd med meg selv. Så når jeg ser gledesstrålende opp i påvente av applausen sier Jon " Kan jeg få si noe (etterfulgt av nikk fra min side) hvorfor løser du henne ikke ut etter hver sitt?" Her hevder jeg selvfølgelig at jeg gjorde det med håndbevegelser, bare ikke med ord, men det er ikke poenget med denne historien.

Dette er historien om det som driver oss videre. De kritiske øynene som ikke hviler på laubærene, men som hele tiden gjør at vi jobber videre. Det er veldig lett å bli blind på seg selv og egne prestasjoner, og det er da det er flott å ha noen som kan komme med tips til forbedring. Så er det den kunsten å ta disse tipsene uten å bli vonbroten eller irrasjonell. Jeg er heldig som har min mest konkrete kritiker så lett tilgjengelig, men han er også den ivrigste til å gi meg ros når jeg fortjener det. Jeg er rett og slett heldig som har en å danse sammen med.