Jeg er inne igjen etter en dressurøkt. I dag var det dørstokkmila å komme seg ut, men man kom ut til slutt. Vi startet faktisk dagen med noen apportsøk og Leia jobbet godt og intenst. Stolt over det.
På dressurmomentene var hun fantastisk om det beste er perfekt. For første gang tror jeg at magefølelsen sier at hun vil være i ro i fugl. Spesielt i vinter har jeg hatt mange flotte arbeid på Leia med komplett ro, men det har alltid vært med puls godt over 120 og opp mot 200. Jeg tror fuglearbeidspulsen er lavere nå.
Før korrigerte jeg alltid om hunden ikke gjorde som jeg sa. Så la jeg merke til at Jon ikke gjorde det. Han korrigerte noen ganger. Han begrunnet det med magefølelse. Noen ganger har man magefølelsen på at det var en engangshendelse som ikke krever korreksjon. Neste gang har hunden som regelvist seg tilliten verdig, og jeg har stått og ristet på hodet. I dag fikk jeg mer følelse av hva det betyr; at man har en hund som gir enn en magefølelse - en magefølelse av og lykkes.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar