Det høres nok rart ut, men det er lenge siden jeg har tenkt så mye hund som den siste tiden. Jeg bruker mest tid på å filosofere over de to yngste tispene våre. Embla den eldste er en komplett fuglehund og Sam er mer eller mindre Jons prosjekt. Det er en hund som så til de grader er min og det er lille Cali.
Cali er en hund som har tatt store steg. I vinter har jeg konkludert med flere ting. Hun finner fugl. Hun reiser som en rakett. Hun holder god kontakt. Hun har fantastiske hofter. Hun har et veldig flott gemytt. Hun spiser godt. Cali på sitt beste kan imponere de fleste.
Hun har vist noe manglende stabilitet i felt og særlig hadde hun en uheldig dag på Sennalandsprøven i høst. Nå mener jeg at Cali var bedre enn bedømmelsen, men det er det mange førere som mener:) Hun har virket mer stabilt på jakt i vinter. Jeg tar skylden for at grunntreningen i vinter ikke har vært så bra som den kunne vært. Likevel er det slående at hun foreløpig er vår beste trekkhund, men hun bidrar ikke mer så innmari mange trekkilo. Hun har en trekkmoral som er imponerende.
Det er mange grunner til å bruke Cali i avl. For det første tilfører hun nytt førsteklasses blod. Hennes foreldre er nøye plukket ut.
Grunnet litt prioriteringer på hjemmebane virket det som en veldig god ide å parre Cali i sommer, ved nærmere ettertanke er det kanskje bedre å vente til etter jakta er over i høst. Det kan bli en spennende høst for Cali.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar