Fire hunder har en eneste fordel som jeg kan komme på, man evaluerer hele tiden det hundematerialet man har og man blir mer objektiv for hver hund man har i "stallen".
Leia er min "særkullshund" og Jons "bonushund", og i sannheten er hun en bonushund.
Status nå ett år etter Arctic cup er at hun fortsatt er en drivende god viltfinner, har stor motor og står enda nærmere inn på fuglen. Hun er en fryd for øyet og hun er en fryd for jegeren. På de fuglearbeidene jeg har hatt på henne i vinter har hun bare hatt tendens til ettergang i ett og det var etter en djerv avstandsreis så litt bremselengde må man kanskje tilskrive henne. Hun har "alltid" vært god på reviering, men den gode følelsen av at hun jakter sammen med meg er bare ytterligere etablert, blir hun borte så er det fordi hun står i stand en eller annen plass.
Det er snart ett år etter Arctic cup-triumfen, men jeg er helt sikker på at Leia har aldri vært bedre. Hun var en unghund og har nå i sine første "voksne" månedene tatt mange skritt i rett retning.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar