Dette er første påske med spedbarn i hus. Noen mener det er sprøtt og ta med en liten unge på hytta, men faktum er at lillejenta sover bedre der enn hjemme og med strøm og ved var det duket for suksess - forventningene var veldig små hva skiturer angikk for egen del.
Etter påske kan man gjøre opp følgende status - fire turer på meg, 3 turer på engelsk setter, noen flere turer fordelt på to bretoner og Jon fikk vel fem turer tror jeg. Det var tungt føre, noen dager ingen fugl, noen dager lett fugl og noen dager samarbeidsvillig fugl. Og så som den store aprilspøken kom båndtvangen. Det finnes ingen grunn til båndtvang i Finnmark 1. april - det kjennes som vi straffes fordi blomstene blomstrer sørpå. Vel hjemme igjen ble vi møtt av de høyeste brøyteskavlene så langt i år, det er få om absolutt ingen vårtegn og jeg kjenner at et noe mer differensiert regelverk kunne vært på sin plass. Men jeg skulle ikke egentlig skrive om båndtvang.
Jeg skulle skrive om en engelsk setter ved navn Leia. Leia har fått sin dose publisitet. Hva er det å si om henne? Hun er en flott hund og hun jakter som den prinsessen hun er. Hun har dog ikke blitt prioritert i vinter, mest fordi det har gått utrolig mye mer tid med til barn enn vi kanskje hadde trodd på forhånd - uansett senket vi skuldre og ambisjonsnivå. Dessuten har vi en annen spennende unghund som heter Sam som skal utvikles. Derfor spøker det for om man får høre noe spesielt mye mer om Leia i vinter, men vi legger planer for høsten så får vi se hva som kan gjennomføres.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar