Vi fikk oss en tur fredag i dårlig vær. Leia gikk litt forsiktig, men litt støkk og en fantastisk stand med kanonreis og ro. Jeg har inntrykk av at ordet kanonreis kommer til å gå igjen. Det sies at reisen er best på unghunder før man har begynt å herje for mye på dem. Hun har vært under press, men har ikke våknet fullstendig. Det kan bli spennende fremover, jeg forskutterer ingenting om i hvilken retning dette kommer til å gå.
Det ble en del sosial trening og matching i helga. Ingen henging på makker. Jeg registrerer at hun er en av de hundene som virker å gå seg bedre utover dagen. Slett ikke en dum ting på jakt,
Hun stiller til start på Sennalandsprøven til helga om ikke noe annet kommer i veien. Da jeg har vært klønete i planleggingen er jeg på kurs denne uka og kom fra utlandet i forrige uke. Jeg har derfor ikke fått trent noe med henne og har prioritert og henge med Bretonen Cali i stedet, derfor fører jeg henne ikke selv. Det føles litt rart å sende lillejenta av gårde med andre, men slik det ble er det helt klart den beste løsningen. Det er så mange faktorer som avgjør utfallet av en jaktprøve, men de faktorene som kan påvirkes skal gå i Leias favør. Hva er best for Leia?
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar