Opp som en bjørn og ned som en fell. Leia dro på jakt lørdag. I motsetning til de fleste engelsk settere i Norge er Leia klar over at hun er en minioritet, stort sett alltid den eneste blant minst to bretoner. Denne gangen var hun på jakt med det erfarne søskenparet Embla og Mailo ikke ukjent for fart og til tider noe stortgående.
Lørdag stjeler Leia stand til tross for at jeg var sikker på at hun var rimelig stødig til unghund å være på sekundering. Hun går etter når fuglen går til tross for alt hun har lært. Bedre lykke i morgen. Det kan være greit å ha en natt å sove på.
Søndagen får man beviset på at dagen derpå ikke trenger å bli bedre. Hun finner fugl og går etter. Etter dette fikk hun bare singelslipp og gikk etter. Var det en frustrert jeger? Jeg er sikker på at den hunden burde ha 7 i jaktlyst (karakterskalaen går tross alt til 6. Leia er en hund med stor personlighet derom hersker det ingen tvil.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar