Leia lystapportør to be?

Etter å ha tenkt meg om og sett at jeg har en lydigere og lydigere hund bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg og Leia tok opp igjen dressurtreningen. Vi trente det elementære. Sitt, ja, sitt, kom, sitt, ja, sitt, kom, ja og slik gikk minuttene. Provokasjonen var en dummy og det var helt klart at vi var et team.

Provokasjonen var ikke sterk nok så jeg satte henne og gikk og fant en frossen rype. Snakk om provokasjon. Om ikke rullegardinen gikk helt ned så var det i alle fall en gardin som ble trukket for. Hun ble med en gang ekstremt mye mer fokusert på fuglen enn på meg og det var en fin anledning til å forelle hvem som bestemmer. Jeg bestemmer at sitt er en kommando som skal adlydes hvor som helst når som helst.

Det spennende var at når jeg sendte henne på rypen fikk hun litt tid før jeg kalte henne inn og sendte henne ut på ny. Til slutt plukket hun den opp og kom inn til meg. Spennende. Leia har alltid likt å bære ting, men hun har ikke vært like glad i å komme inn til meg. Det var første økt.

På andre økt hadde vi ikke fugl, men da så jeg tegn til at hun ble litt usikker og jeg følte nok at jeg i alle fall hadde trengt igjennom skallen på henne. Hun rett og slett ventet på mitt neste innfall. I dag er en slik dag hvor veien blir til mens vi tenker evt. mens Leia bærer.