Det første først, Leia er på jakt denne helga og jeg er hjemme og jobber. Det er slike dager man ønsker at man tok en annen utdannelse eller i alle fall fant en jobb uten vakt. Husker fortsatt den tiden jeg brukte mesteparten av tiden på å tenke ut en jobb hvor jeg kunne ha Leia med meg hele tiden. Nå er altså ståa slik at jeg er på jobb og hun er på jakt. Hvor er rettferdigheten i verden?
Jeg er likevel ikke alene. Jeg og den lille Bretonen Cali styrer sjappa. Litt av poenget er at Cali er den som er minst vant til å være alene. Cali vokste opp med mor og bror. Nå er hun sammen med Embla og Leia det meste av tiden. Hun gir høylytt beskjed om at hun ikke liker å være igjen når de andre to blir tatt med og hun må være igjen. Det ble derfor til at Cali er hjemme meg i dag. Jeg kom altså hjem for å lufte, men vi fikk oss en flott treningsøkt på sitt. Det føles altså som hun antisosialiseres.
Sitt er en kommando som gjelder overalt og hunden må vite konsekvensen av at den ikke sitter. Det er derfor vi trener sitt, sitt og sitt. I dag tok vi den litt lenger og trener nå Sitt - ja - sitt. Da sitter ikke den siste sitten like bra så det øver vi på. Cali begynner å få en flott øyenkontakt. Hun er en liten sluing. Det er akkurat som hun vet hvor liten og søt hun er. Hun er bemerkelsesverdig tøff, men hun er tøff på en annen måte enn Leia. Der Leia er tøff og ganske ærlig når det er noe som skremmer henne, så er Cali litt raskere å kaste seg ned og pipe uten at hun mener noe særskilt med det.
Cali liker å være i sofaen og siden ingen av hundene får være i sofa på egne premisser fikk hun altså ikke lov til det. Så når jeg hadde sagt nei tre ganger eksploderte det. Noen vil si at det burde eksplodert den første gangen. Uansett Cali la seg på rygg, men var så oppspilt at man skulle tro hun hadde kramper. Det var altså ikke en spesielt redd Cali. Cali er med andre ord en ekte tispe som kjører sitt eget opplegg. Det deler hun med store deler av sine medsøstre virker det som. Go Cali.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar