La hunden rampe

Jeg vet det, jeg er veldig firkantet og en smule pedantisk når det kommer til egen hund. Oppturene og nedturene står i kø, jeg er emosjonelt involvert til enhver tid i det som angår Leias ve og vel. Jeg bruker ferieuker på å få henne i fugl - noe jeg aldri hadde trodd for 2 år siden og som i mine øyer på den tiden ville gjort meg til en ekstremist. Så er jeg blitt en ekstremist.

I min verden har ettergang vært uønsket fra dag 1. Hvorfor har jeg vært så rigid? Ja, hvorfor har jeg egentlig det? Hva er katastrofen i ettergang og ramp? Er det kanskje ønsket?

Når jeg ser andre hunder og går i meg selv skjønner jeg at problemet mitt tar utgangspunkt i Leia. Dette er også betinget i at en unghund er en hund man først tar ned for så å bygge opp - målet med dette er å få en hund som jakter for deg og med deg og ikke for og med seg selv. Leia har fått sine etterganger selv om jeg ikke har jublet og rost henne, heller det motsatte. Våknet hun av dette? Jeg vet ikke helt. Hun festet stand etter en håndfull etterganger i høst. Etter det har hun vært helt prinsesse, men hun støkker fortsatt en del, oftest under vanskelige forhold.

Min største frykt med Leia har vært at jeg ikke skulle få stoppet henne i fugl og denne frykten ligger betinget i den selvstendigheten hun viste tidlig og som jeg nok lot henne få utvikle. Derfor lar jeg henne ikke rampe uten at det har konsekvens, derfor må ettergang ha konsekvens.