En slik dag som var verdt alt strev

Jeg traff en fuglehundvenn i dag. Han lurte på hvordan det gikk. Jeg sa jeg dresserte. Han sa med glimt i øyet "den er jo ferdig dressert, du har jo fått første premie". Så jeg fortalte om ettergang og fortalte om dressur. Vi ble vel enig om at det kunne være greit med en tur å få løst opp.

Jeg bestemte meg for å utnytte dagslyset og vi kledde på oss og gikk tross et ufyselig vær. Vi gikk opp i lysløypa og jeg har aldri vært stoltere av lille lei. Kanskje gikk hun litt usikkert de første 50 metrene, men hun hadde en imponerende fart når man ser turen under ett. Hun gikk flott, tok for seg terreng, dekte og revierte og brukte vind. Det var ingen ryper og finne og det hadde vi forsåvidt regnet med og tatt inn i betraktningen. Men det som gjorde dagen så fin var at hun holdt kontakt tross åpent terreng. Hun fulgte med, hun fant meg, hun gikk for meg. Når jeg satte henne på fløyte så satt hun. Når hun fikk innkalling så løp hun alt det hun kunne for å komme fortest mulig inntil meg. Dette skjedde på stor avstand og en gang utenfor syne. Det var en gang hun feilet, men med en påminnelse gikk det også bra.

Dagen i dag var en slik dag hvor man tørker sludd av brillene og traller mens man går fordi man bare er så utrolig lykkelig - fordi man har verdens beste hund. Akkurat i dag var turen verdt nedturene fordi jeg ville ikke kunne satt like stor pris på denne dagen hadde jeg ikke plagdes. I dag var vi et team. I morgen er vi kanskje ikke et team, men da skal jeg ta fram minnet om en av de første vinterdagene da Leia var verdens beste hund.