Pakken fra antikvariatet - objektivitet.

Jeg var på utkikk etter en nyere bok da jeg fant en bok fra 1935 basert på enda eldre utgaver av C M Paye. Til nå har jeg mest lest utdrag, men det som fascinerer meg mest er hans direkte stil og ærlighet. Det blir litt høytlesning og Jon kommenterte i går at slik hadde han nok ikke kunne skrevet i dag.

Det som overrasker mest er at hans betraktninger er snart 80 år gamle, men de er fortsatt valide og jeg tenker at kanskje har vi ikke beveget oss noe nærmere målet. Dette gjelder både i spørsmål om rypeforvaltning og hundedressur.

Jeg velger å sitere "Dernest må De forsøke å se på Deres hund med det samme uhildede blikk hvormed De bedømmer en børses skyteevne og godhet. Ingen jeger nøies i lengden med et gevær som ikke passer ham eller skyter dårlig. Han skiller sig av med det og kjøper et nytt så snart der blir råd og leilighet. Derimot er det en kjensgjerning at de fleste jegere meget nødig skiller sig av med sin hund, selv om den er dårlig egnet til jakt..." Hvor vil jeg med dette sitatet? Det er anmodningen om objektivitet. Det er objektivitet som gir fremskritt både i hundematerialet og i avlen.

Hvorfor er det så vanskelig? For det første har man ofte investert en ikke helt ubetydelig økonomisk kapital, det koster å begynne med en ny hund. Kanskje har man forhåpninger om avl og å tjene noen penger på den måten. For det andre ligger det en betydelig emosjonell kapital for mange eiere, vi er oppriktig glade i våre hunder. For det tredje er det også en mental kapital investert i disse hundene. Kanskje kan man også tillegge ønsket om ikke å tape ansikt.  Dette er noen av grunnene til at objektivitet er vanskelig, men vanskelig gjør det ikke desto viktigere å innse at framskritt i avl og hundehold ligger i objektivitet.