Jeg vet at jeg har verdens mest fantastiske hund, og det at hun ikke er drømmehunden akkurat nå er min egen feil. Det er et privilegium å få gå i fjellet med en hund som Leia. Før hun er 14 måneder går hun som en gudinne og tar med seg de krattene jeg ønsker. Jeg sa for en tid tilbake og det mener jeg "det finnes utrolig mange stygge engelsk settere", men Leia er selvfølgelig blant de fineste - det trenger man ikke være dommer for å skjønne.
I dag hadde hun en nydelig tomstand. Jeg trodde egentlig det var fugl der, men jeg kunne ikke se den. Hun reiste i tre etapper og jeg var på hugget. Det var en klar forbedring fra sist gang derfor var jeg litt skuffet over at det ikke var fugl der. Selvfølgelig kunne fuglen ha gått.
Litt senere meldte GPS stand. Jeg skyndtet meg i retning, men før jeg kom opp så jeg at Leia hadde løst ut og jeg fulgte henne som en pil i en retning 140 m til ut. Det kunne jeg ikke tolke som noe annet enn ettergang. Da hun kom tilbake var hun forbausende lite heit, men vi gikk ned uansett.
Leia er en hund for store oppgaver. Hun er den lydigste i flokken vår. Tøffheten hennes er noe jeg elsker og hater ved henne. Elsker den fordi det gjør henne til den prinsessa hun er, hater den fordi det er tøffheten som står mellom meg og drømmehunden akkurat nå. Likevel er jeg sikker. Leia er en hund som bør klones og ikke parres. Hun er en flott ambassadør for sin rase.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar