Jeg innrømmer at det hender at jeg leser på do, men det er de færreste bladene som ender opp på do så de leses ofte ganske nøye. Et nummer av fuglehunden - det felles bladet til raseklubbene endte opp der. Der er det et intervju med en av de gamle gordon setter entusiastene, når han får dra fram sitt drømmekull er det kullet hvor 6 av 9 valper fikk 1 UK premie, om jeg ikke husker helt feil var det en parring mellom Kråkelietellerannets Jerva og Vinterveiens Bliss. Jeg har grunnet litt på hvorfor han trekker fram unghundprestasjonene. Hadde det vært mer naturlig å dra fram antall VK (vinnerklassen)-kvalifiserte hunder i stedet?
I unghundklassen er det talentet som bedømmes. Det er talentet vi avler på, eller er det talentet? Gir ikke genene talentet? Kanskje er det absolutt grunn til å høre på gammelsteggene. Kanskje er det unghundprestasjonene man skal legge til grunn, men dette igjen er en vanskelig vurdering. For å få premie i voksenklassen (AK) kreves det adskillig mer dressur da hunden ikke skal gå etter fuglen. Altså kreves det at man lyktes med ro i oppflukt. I unghundklassen tåles adskillig mer urolighet. Men gode AK-prestasjoner sier mer om dressurbarhet. Dressurbarhet skal man ikke kimse av. I alle fall gjør ikke jeg det etter diskusjonene mine med Leia.
En liten anekdote fra lunsjen i dag. Jeg forsøkte å få litt sympati for det faktum at Leia rampet på torsdag. min venninne som er meget interessert i hund og veldig glad i Leia lurte på hva det betydde i praksis. Jeg forklarte at hun fant fuglen, jaget den opp på kommando og satte etter. Min venninnes respons var "så den fulgte sine naturlige instinkter?" Jeg samtykket jo i det. Vår felles kollega skjøt da inn "hvordan forhindrer du henne i å rase etter" Jeg sier "sitt" svarte jeg, og jeg sa sitt på en mye roligere og sindigere måte enn jeg vanligvis sier når det er fugl i lufta. Vi begynte å le av urimeligheten - den at Leia skulle la være å rase etter fuglene fordi jeg sier "sitt". Det er godt man kan se galskapen og le, men ro er altså målet.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar