Vi hadde møte i aktivitetsavdelingen i fuglehundklubben i går. Det var en del ting på agenda, men like viktig og stimulerende er diskusjonene etter at agendaen var gjennomgått. På tampen fikk jeg et spørsmål jeg har reflektert litt over i morges "Hvorfor dresserer du så mye hjemme?". Det dreide seg om at Leia skulle ligge på teppet sitt mens vi hadde besøk av både folk og en jevnaldrende valp. Det dreide seg også om retten til å være valp.
Ja, en valp skal få være valp. Når Leia får bestemme favorittaktiviteten er den å springe og bite Steffi i bakfoten, noe som Steffi viser at hun ikke setter pris på, men ikke korrigerer tilstrekkelig. Så er det en diskusjon om Steffi ville korrigert om jeg ikke var tilstede - det er mulig. Så er det også sånn at Leia ikke må hilse på alle etter eget forgodtbefinnende. Selvfølgelig skal hun få leke og selvfølgelig skal hun få hilse - når jeg bestemmer det og på mine premisser. Hun har allerede fått en varselende adferd, noe jeg i min jobb tidvis setter pris på, men det burde være jeg som passer på henne og ikke omvendt.
Hvorfor jeg maser sånn på henne? For det første er det en stor provokasjon med så mange mennesker i huset som ikke er der til vanlig. Det er en slags utnyttelse av situasjonen. Dessuten er det viktig å kunne slappe av over alt og i alle situasjoner. Et annet poeng er at vi har tenkt å intensivere dressuren. Skiføret virker å være på hell, dessuten er det vel noe som heter båndtvang.
En kuriositet. Steffi prøvde å utnytte samtalen i går til å få seg en hvil i sofa, jeg stoppet det med ei "nei", men utover det hadde jeg ingen videre plan og hun gikk da ned. Jeg ble stående å tenke "hva var egentlig planen min?". Det gjelder å være litt i forkant. Steffi er litt lessen for tiden. Litt usikker på hva som skjer rundt henne. Jeg ser at den tingen jeg er dårligst på er å bygge henne når hun gjør rett. Kanskje en typisk nybegynnerfeil.
Nå har jeg og leia en dressurdate. Vi skal begynne å terpe litt på innkalling. Det er nå det skal skje - konsekvent svart/hvitt. Rapport følger.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Egentlig så er vi bare imponert og litt misunnelig over hvor langt du har kommet med Leia :-D
SvarSletthilsen opppdretter