Det er nå snart to måneder siden vi trillet bilen innpå gårdsplassen etter nesten to måneder på prøver og jakt. Akkurat da var vi slitne og fulle av inntrykk. Vi telte i det lengste på knappene for forus open, lot det være, og fratok da mulighetene til Sam til å gå helt til topps i kåringen om årets unghund for stående fuglehund. Vi hadde likevel nådd mer enn vi tenkte. Sam kommer til å få den gyldne apportbukk som årets unghund for breton og det i skarp konkurranse så vi er godt fornøyde. I tillegg ble han med minst mulig margin også årets vinner av appetittcupen for unghund.
Men nå er det slik at vi på ny ser etter terminlistene. Vi har ikke helt klart å definere målene for vinterprøvene. Det er helt klart at vi vil bruke vinteren på å få Sam over i VK og det aller helst fortere enn svint. Det er nesten så vi synes det er litt synd at de ikke kan stille i AK før de er to.
Leia ville det vært veldig kjekt å få premiert i VK og Cali skal vi avle på.
Det er liksom ikke de kule hårete målene som høystatusløpene gir. Selvfølgelig kan man tenke på NM vinter, men i år ligger den jo litt ubeleilig til med tanke på påsken og ønske om å slå to fluer i en smekk.
Moralen her er at det går under to måneder fra man er sånn passe lei av å være på reisefot til man på ny vender blikket mot jaktprøvene.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar