Lykken er en kanskje to

I forhold til at man planlegger kull tenker man også noe over plassering. Det er en gang sånn at vi ønsker at hundene skal bli jaktet med, men vi ønsker også at de skal få stille på prøve. Aller mest ønsker vi at de skal havne hos noen som har tid og overskudd til å drive på med hund. Vi har snakket en del om det. Mange virker å ha sin første hund som "the one". Har det noe å gjøre med at man lærte så mye sammen med denne hunden? Har det noe å gjøre med at man hadde mer tid til den ene? Har det noe å gjøre med at man levde mer sammen med den ene? Er det slik at når hundegalskapen tar over og antallet øker at man plutselig sitter der med flere halvgode hunder?

Mitt mål med Leia var helt klart. Jeg skulle få ut potensialet i hunden. Mange vil kanskje si at vi lyktes - dog ikke i utstillingsringen. Jeg er i alle fall med på at Leia selv kunne tenke seg utrolig mye mer jakt, tur og annen trening. Jeg tror nok samvittigheten er renere når man har en og kanskje to. Det er den største grunnen for at vi ikke tar valp på neste parring. Vi har de vi har og skal realisere deres potensial etter det vi har tilgjengelig av tid og ressurser, så kommer det nye parringer hvor vi definitivt må ha valp.