De mange veier til Rom

I år har vi nok fremfor alt diskutert metode når vi har diskutert hund rundt kjøkkenbordet. Det har gått veldig mye i metode. Mange instruktører jeg har enten gått på kurs hos eller snakket med forfekter at man må finne sin måte å gjøre det på. Noen hevder og ha funnet svaret, og at dette vil kunne fungere for alle.

Vi har vel funnet en slags balanse i heimen. Alle hundene er rimelig momentane i stoppen. Innkallingen er kanskje ikke alltid like god, men den fungerer. Det slår meg at de er kanskje trent etter de samme prinsippene i utgangspunktet, men nei de er ikke trent helt likt.

Cali er vel den som er trent som hunder flest. Jon har alltid forfektet at hunden bør være gjennomdressert før den får være med ut i fjellet. Cali fikk rase rimelig udressert rundt i fjellet, jeg vil vel påstå at jeg trodde hun var bedre dressert enn hun var. Leia hadde noen få sånne økter, men ikke til sammenligning så mange som Cali. Det var lenge en viss spenning i heimen i forhold til Cali og AK. Ville det kunne holde i fugl. Det har holdt i støkk og i fugl, ikke en gang er hun sendt ut for ramping. Ut i fra dette lille utvalget er jeg bare overbevist at det er mange veier til Rom, man kan komme i mål, men forskjellen i individene er så store at det er ofte vanskelig å lage allmenngyldige regler. Så man må kanskje finne ut hva som passer for en selv. Og nå går jeg ut og tar en liten økt.