Apport: Om den betyr så mye for deg, voffor henter du den ikke selv?

For en tid tilbake fikk Jon en skjorte med headingen "Hunder for selvbestemt apport" - overskriften er en av plakatene på denne skjorten.

Jeg har før blogget en del om apport. Apporten er en bøyg for mange og meningene om apport er mange. Julen er en fin tid å trene apport på.

Vi trener apport for å sikre en human jakt. Vi ønsker hunder som vil lete opp og hente inn evt. skadeskutt vilt for oss. Dette fordi hundesnuten er mye sikrere enn vår ide om hvor fuglen falt/ligger. Vi trener ikke apport fordi vi er for late til å hente fuglen selv. I de tilfellene fuglen er død når den treffer bakken er en stødig apportør også den sikreste garantien på at man får fuglen med seg hjem. Det er vanskelig å argumentere for at vi jakter ryper for kjøttauk, men vi hevder å behandle viltet og naturen med respekt.

Hvordan trener man apport? Vi trener en del valpeapport. Begge bretonene vi har nå har vært lystapportører. Det er hyggelig, men det er også opphavet til noe rot. Når de kommer glade mot deg med en sko i munnen hender det at skoen blir liggende der den gir den fra seg, dette er selvfølgelig alltid eiers feil, men like irriterende når man har dårlig tid og skal ta på seg begge skoene samtidig.

Noen har begynt å skille på lydighetsapport og tvangsapport. Det er tidvis litt vanskelig å se forskjellen. Slik jeg har forstått det trener man lydighetsapport uten å påføre hunden smerte, men tvangen er der like fullt. Dette er ikke noe hunden kan velge å gjøre.

Det er ikke alltid like vakkert å se på apportinnlæringen, for det hender at hundene blir veldig lei seg og tidvis vegrer seg noe, men det er direkte nydelig å se en hund som virkelig har kommet over bøygen og lært seg apport. Dette er en stolt og glad hund. Vi har hørt at man kan ta apporten på en hund for å knytte den nærmere eller ta den "litt ned", vi har aldri opplevd dette da vi har som mål at hundene skal være minst like glad som de var før vi begynte med apporten som når vi er ferdig.

Du som leser dette vil kanskje tenke at den virkelige grunnen til at vi gjør det er at vi trenger det til jaktprøver i vinnerklassen? Jeg lyver om jeg sier at det ikke er en motiverende faktor, men jeg tror at vi jobber med hunder med så mye jaktlyst at om de ikke lærer en ordentlig apport står man der i fjellet med en hund som vil gjøre alt annet enn å apportere når det koker rundt en. Dessuten tenker vi at det sier noe om dresserbarheten til hunden, og det er alltid greit å vite noe om før det avles.