Konsekvens og hvorfor er det så vanskelig?

Jeg leste et lengere stykke om barneoppdragelse i går. Det virker som det er som barn som med hunder. De krever at du er til stede og de krever grenser.

Apropos grenser. Det er viktig å kjenne sin egen begresning. Med begrenset dagslys og kondisjon har jeg kommet til erkjennelsen at det holder med en hund om gangen. Egentlig holder det med en hund om gangen og det har ingenting med dagslys og kondisjon å gjøre. Det er en luksus å trene en hund om gangen og kunne gi den ene hunden all din oppmerksomhet. Jon bruker å si at du skal ha full kontroll på unghunden til enhver tid. Ikke stress den opp, men ha hele tiden oversikt selv om det betyr en liten springmarsj. Akkurat nå blir det veldig få springmasjer og da er det greit med hunder som ikke går helt ut av hand, men det var ikke det jeg skulle skrive om.

Konsekvens. I dette tilfelle en ordre som gis skal følges og den skal følges umiddelbart og gjelde til en evt. ny ordre gis. Her er nok mange av oss for dårlig. Er vi flinke nok til å løse opp ordrer som gis? Man ser det veldig godt i et overdimensjonert hundehold. I dag skulle jeg ha med Sam, men du verden så vanskelig for de andre å skjønne at det ikke var de som skulle være med. Senere i dag skulle jeg sende Leia ned til Jon, og ja, fortsatt vanskelig å skjønne for en liten skrott at den heter Sam og ikke Leia. Men det er ikke hundenes lyst til å være ute som er problemet. Det er min kapasitet til å ta ut en og fortsatt følge opp den ordren som er gitt om passivitet til de andre. Det er sjelden hunden som er årsaken når det rakner. For har jeg ikke altfor ofte sett igjennom fingrene med at Sam egentlig tror han heter Embla-Cali-Leia-Dogsa-Sam? Konsekvens er vanskelig fordi det stiller krav til en selv. Hadde alt vært opp til hundene hadde det vel vært enkelt.