Vi er gode å produsere unnskyldninger for tiden for ikke å komme oss noe særlig ut. Vi venter på bedre vær, bedre føre, bedre klær for å nevne noen. Men fløyten og dressuren er tilbake. Jeg innrømmer at det er litt mye godbit om dagen, men det er kos og det gjør at vi øker hurtigheten enda litt.
Det er Jon som skal føre hund til vinteren. Primært er det Sam som det skal satses på, sekundært ønsker vi å få Leia AK-premiert. Hvorfor trener jeg da dressur på disse? Det er en kjennsgjerning at Jon trenger så vidt å plystre så sitter de begge stødig som saltstøtter, for det meste i alle fall. Lederskapet er ikke noe man kan overta, det er noe man må gjøre seg fortjent til.
Så nå trener vi sitt og bli sittende uten noen spesiell provokasjon, så skal vi øke etter hvert.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar