Snakket med en godt voksen mann i dag som nå hadde sin 6. hund innen samme rase og mente at akkurat denne var den helt spesielle. Jeg kjente at jeg ble fornøyd inni meg fordi det gav meg følelsen av at avlen går videre. Det beste er enda i vente.
Vi tenker avl med tanke på rasens fremgang og samtidig er det slik at for mange er den hunden man hadde før den store. I letingen etter avlspartner har vi også sett på flere avdøde hunder. Nøkkelen til fremgang kan også ligge tilbake i tid. Jeg husker jeg leste et intervju med Vibeke Skaar i fuglehunden om hennes Happy som hun nok trodde var hennes hund med stor H. Jeg er ikke fremmed for at Tinka var Jons hund med stor H. Kanskje er Leia hunden med stor H. Men er vi ærlig i avlen har vi alle sjanser for at avlen skal gå videre og da har vi den beste hunden i vente og det er en optimistisk tanke.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar