18. februar er det klubbmesterskap. Masse ære på spill. Vi har en litt suboptimal opptrening, men noen familiære hensyn får man ta i et år der det meste er i fuglehundens ånd. Klubbmesterskapet er uansett et fint delmål som gjør at man reflekterer enda mer over det ene momentet som jeg føler det er beheftet mest spenning ved når det gjelder Leia - Ro i oppflukt. Jeg føler meg temmelig sikker på at hun vil sitte på fløyta og jeg tror hun vil bli sittende, men det gjenstår og virkelig få testet det i fugl. Hun var litt urolig når hun ble passert av fremmede små hunder som gikk forbi.
En litt morsom historie fra dressurtrening med Cali i dag - hun var for det meste flink, men når hun skulle korrigeres nappet jeg i bandet og sa bestemt "Lei". Det er ikke alltid så lett å huske hvordan hund det er man har med seg. Samtidig er det vel et godt bevis på at jeg burde trene mer med Cali.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar