Strijenta mi

Jeg var så heldig å få hendene mine på en over 50 år gammel bok som heter "Fuglehund og jakt" - jeg innrømmer at interessen ble fattet primært fordi forfatteren het Heiberg ikke så ulikt mitt eget etternavn. Boken som jeg nå er halvveis i (på bekostning av husarbeid) har et fantastisk kapittel som heter "Stribukken". Kapittellet er en rekapitulering av høsten 2011 med Leia. Det er nesten så jeg tror han beskrev oss. I alle fall og jeg siterer "Stribukken kan ofte bringe en til fortvilelse. Men gi ikke opp! De beste emnene finner man ofte nettopp blant stribukkene. Og får man først ragt en tribukk til fornuft - det kan ta både et og to år - så har man en fuglehund man vil ha glede av i mange år og som man vil minnes lenge etter at den er blitt avløst av andre hunder." Jeg har nok dels kommet til at noen er født strie og andre har vi skapt strie. Kan det hende at stribukkene forekommer oftere hos førstegangseiere? Kanskje grunnet inkonsekvens?

Leia og jeg lærte oss en ny kommando i går "Dekk". Hun kan fra før "ligg", men hun er for treg i ligg. Jeg kunne krevet større hurtighet, men jeg ville ha en kommando som betyr absolutt avbrudd - slik at da ble det "dekk". Dette tok hun forbausende fort. Vi skal finne ut i løpet av nærmeste tid hvordan hun skal lære seg å gå bak. Jeg er litt usikker på hvordan vi skal få det til, men jeg vet at vi skal få det til.

Leia har blitt litt mer seg selv slik jeg husker henne da hun var valp. Den oppmerksomme flinke jenta mi som det var så mye moro med. Jeg gleder meg til å dra på tur med henne og samtidig så nyter vi hverandres selskap og jeg nyter lydigheten hennes.

Vi øver oss også på å kommunisere lavere slik at hun skal bli mer lydhør og slik at man kan spare stemmen til de store krafttakene. Veien blir til mens vi trener.