Den fulle sannheten

Jeg kunne ha skrevet i går, men jeg har trengt litt tid for å rett og slett vite hva jeg skulle skrive. Jeg har alltid satt meg som mål å skrive sannheten i denne bloggen. Sannheten er den at når jeg kom ned fra klubbmesterskapet på lørdag så tenkte jeg at kanskje hadde jeg gått på min siste prøve. Jeg vet ikke helt hva det gikk i, men jeg kjente at jeg hadde ikke nødvendigvis lyst å stille mer. Det betyr ikke at ikke dokumentasjon av våre jakthunder fortsatt ligger mitt hjerte veldig nært, men jeg kjente på at jeg ikke nødvendigvis syntes at dette var veldig gøy.

Klubbmesterskapet startet litt skjevt for Leia. Hun gikk veldig bra, men gikk ikke dit de første fuglene lå og dermed fikk hun noen minus med seg for i klubbmesterskapet var det rangering. Det var noe med konseptet rangering som jeg kjente jeg ikke stemte for. Så var det en gang sånn at Leia ikke fant fugl slik at jeg fikk ikke noe svar på hvordan hun taklet det i slipp med ukjente hunder. Uansett jeg er stolt av jenta mi, og fant flere ting vi kan og bør jobbe videre med¨- men Leia gikk i god kontakt og jobbet for meg akkurat slik jeg ønsket.

Leia bør komme i bedre form, jeg bør komme i bedre form. Jeg bør bli bedre på ski. Jeg bør bli flinkere å planlegge dagen. Leia bør bli tilvent å få vann i fjellet også på vinter. Ble veldig fornøyd med at Leia spiste opp det oppbløtte foret jeg hadde med til henne. En annen utfordring jeg ser er at jeg må få erfaring i å føre hund og ikke så lett la meg distrahere av de jeg går sammen med. Så lørdag kveld var litt til og fra - jeg var ikke så sikker på om jeg ville gå på prøve i vinter. Det var bare en måte å finne det ut på.

Søndag var vi på tur. Jeg, Alfa, Embla, Leia og Cali. Denne gangen gjorde jeg noe jeg ikke har gjort når Leia og jeg har trent før i år - jeg tok med sekk. Jeg tok med stort sett det jeg ville tatt med på jaktprøve både for å få trening i å bære sekk. Så varmedekken, jervenposen til Leia, termos, mat og litt annet var med. Det var en fin tur uten fugl, men jeg fikk litt trua tilbake.

Det viktigste er at Leia blir dokumentert. Hvem som gjør det er ikke så viktig. Jeg har bestemt meg for ikke å føre henne i Artic cup. Vi får se om jeg fører selv i Derby. Det betyr at Jon, også tidligere omtalt som Alfa, fører på Sennalandsprøven.

Vi har tatt tak i utfordringene. I dag var hele familien på ny på tur. Denne gangen var det skiferdighetene som sto i sentrum. Vi fant noen bakker å gå opp og noen å renne ned. Et av blinkskuddene fra i går er da jeg falt ganske pladask på nysnøen og Cali kom meg hurtig til unnsetning. Bakdelen var bare at hun krøllet seg sammen i armene mine og nektet å flytte seg. Vi hadde all grunn til å ta skiene fatt. I morgen blir det hvile på hundene for da har jeg vakt. Jeg teller ned nå. Snart blir det jobb-bytte og mer tid til hund - tror jeg.

Det var det jeg vil kalle den hele og fulle sannheten. Kanskje litt mer enn jeg ville ønsket å dele, men hadde jeg ikke delt også denne litt tidvis mørke helgen jadde jeg ikke delt den fulle historien om Leia og veien som blir til mens man løper.