Nå er det lenge siden - det har skjedd en hel del. Leia og jeg er installert på 42 kvadratmeter - eller vi har i alle fall eiendelene våre her. Vi har levd som nomader noen dager noe Leia taklet forbausende bra. En kollega åpnet leiligheten for oss med det resultatet at Leia trodde at det var hun og jeg som egentlig hadde leiligheten og at vår vertinne var på besøk. Hunder er forbausende tilpasningsdyktig. Man kan se den siste ukes omflakkende tilværelse på som god sosialisering. Leia synes det er spesielt spennende med alt som skjer her på nedre delen av prærien i stedet for den noe kjedelige øvre. Hun takler forbausende bra separasjonen fra Steffi selv om vi savner storjenta vår.
Det har blitt lite trening i det siste. Vi skulle vært på utstillingstrening i helgen, men til tross for iherdig innsats rakk vi bare ikke alt. I dag trente vi en del på sitt. Det må nok trenes mer. Hun er litt for treg, jeg ønsker meg den raske absolutte sitten. Hun stopper riktignok opp.
Det store målet er å ha apellen inne til vi skal trene på tamfugl i Nordreisa. Vi drar til Båtnes for å trene inn ro i oppflukt som er det momentet jeg tror jeg vil ha størst problemer med på egen hånd. For å nå det ser jeg at det er fornuftig med en liten intensivering.
Nå skal vi kose litt - for det er også viktig:)
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar