Bare langfredag tenker du når du leser at påsken er over. Vi er tilbake i byen og det er arbeid på søndag. Påskas mål er nådd, Leia har vært i fugl og jeg kan bryte det relative edruelighetsløfte jeg avla etter en litt fuktig kveld hvor jeg overlot til andre og gi Leia mat:)
Det var sol på Sennaland. Første ordentlige kontakten med rype springer Leia etter en rype som springer på bakken, den tar av og Leia søker tilbake. Godt fornøyd. Litt senere finnes hun i en presis stand, rype letter uten at hun registrerer det. Kommer ikke helt opptil før hun løser ut, men lykkellig eier. Det blir noen flere kontakter med fugl etter det også - den siste med solid ettergang.
Kom tårene? Nei, de gjorde ikke det, men jeg kjenner at jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på den lykkelige halen som gikk som en propell når hun utredet på setet. Jeg husker da jeg var på vei ned til Steffi i stand på vår første jaktprøver - det var mer puls og følelser da, men en merkedag var det likevel.
Da vi våknet i dag regnet det og dermed pakket vi i bilen og kjørte tilbake til byen. Nå skal dressuren intensiveres slik at vi kan trene på ro i oppflukt i Nordreisa til sommeren. Det blir ikke noe gåing nå i vinter. Det er ikke et poeng at hun skal rampe mest mulig. Det blir spennende med fortsettelsen.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar