En av de tingene folk husker fra min oppvekst er hvor inderlig jeg alltid har hatet å gå på ski. Kunne jeg komme unna da snek jeg meg unna glatt. Magesmertene satte alltid inn på skidag. Frasett en periode i 9. klasse hvor jeg gikk regelmessig har jeg som sagt sluntret unna etter beste evne.
I dag hadde jeg følgevakt på min nye jobb og startet derfor kl 09.00. Kl 07.30 var Leia og jeg på tur rundt lysløypa. Hun er en løpsmaskin og gir ordet løpsglede innhold. Nå er snøen slik at den ikke klumper og hun fryder seg der hun løper. Jeg er mest fornøyd med hvor god kontakt hun holder. Jeg gleder meg til å komme meg ut i fjellet med henne til høsten. Innen den tid blir det grunndressur, grunndressur og grunndressur. Jeg undrer litt på hvordan jeg skal prente inn sitten og beholde enn ungdommelig reis, men det går seg nok til.
Her blåser det ganske bra nå. Det ble ingen tur på Steffi i dag, men vi får se om det ikke er bedre sjanser i morgen.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar