Leia ligger og slapper av på teppet. Vi skal snart ut på dagens dressurøkt. Prinsessen gikk som en dronning sist vi var ute og trente og hun sitter ganske hurtig. Hun blir sittende og vi skal intensivere avstandssitten. Det er som hun legger inn et ekstra gir når hun vet det skal trenes. Skulle bare ønske at det ble litt mer struktur over treningen, men man skal rekke over alt.
Nok en gang har sykdom rammet familien og det merkes at vi er langt borte. Det er i lys av dette at det store spørsmålet ble stilt "Gir det mening å bruke så mye tid og ressurser på en hobby?", men det er ingen hobby det er en livsstil og når Leia ser på meg med de nydelige øynene sine så glemmer jeg for en stund det meste annet. Men dog, man skulle vært nærmere.
Det merkes at Leia er litt pubertal. Hun strekker grenser. Kommandoer som hun før adlød som det mest naturlige i verden - vel de sitter vel ikke like godt som de en gang gjorde. Jeg liker å tro at dette er hormoner og ikke et resultat av manglende konsekvens. Det skal bli spennende å se hva vi får til i løpet av våren og sommeren - og det får vi nok se til høsten.
Da jeg begynte å blogge om fuglehundlivet var det fordi jeg ville fortelle den usminkete sannhet om livet med fuglehund. Når jeg var helt fersk og googlet var det bare historier om prektige og flinke hunder, ingen hadde de utfordringene jeg hadde. Fuglehund kan være en utfordring, i alle fall har det vært det for meg. Etter 8 år som hundeeier er jeg fortsatt fersk - småbarnslivet har også klusset til en tidligere ambisiøs satsing
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar